hvorfor denne sitrende uroen som nekter kroppen og hodet å hvile
som om hver dag var en eksistensiell krise, som om hver dag må brukes til å bekrefte at livet fortsetter sin vante gang.....
murphys lov sitter langt inne, og påvirker nok i for stor grad mitt heller nøkterne syn på livet
og man må spørre seg selv......hva er det verste som kunne hende da ?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar