Hadde før jul en periode med sykemelding, litt redusert. Kjenner at monsteret føler behov for å minne om sin eksistens. Og jada... jeg må bekrefte dets innpass i mitt liv og be om at dette holder det fornøyd slik at markeringsbehovet ikke tar over og jeg må betale.
Dagene er stort sett fine. Sliten på en litt "syk" måte. Arter seg slik at jeg sovner i tide og utide foran TV'n, men det kan en vel leve med.
Føler litt at jeg er i en posisijon hvor jeg må "overbevise" andre om at jeg er syk, og med dette følger litt en opplevelse av at jeg kan bli sytete og det liker jeg ikke. Ikke misforstå.... jeg har ikke problemer med å syte og klage over det meste, men akkurat egen helse føles ikke godt å klage over. Henger sikkert sammen med at jeg ikke helt fikser å tenke på at jeg er syk.
JEG ER SYK OG HAR EN ALVORLIG KRONISK MULIG INVALIDISERENDE SYKDOM ! Faen... ikke akkurat et budskap en lar surre rundt i hodet. For egen del så trykker jeg fort på "snap out of it !" knappen når den tanken kommer snikende.
Jeg tør ikke helt følge tanken. Selv om jeg er veldig flink til å forsøke å få min sambo til å forstå at jeg kanskje kommer til å bli veldig syk, og at jeg i så fall ikke vil bo sammen med han. Men pr. dag er det mest en slags egentortur "tankegymnastikk" som jeg ikke klarer å forholde meg til.
Kjenner det i beina nå når jeg skriver - monsteret- som om jeg har på meg kalde, stramme strømper, som om det sier;" jeg er her og holder deg fast!"
Jada, sier jeg; jeg er her jeg også... så får vi se hvem som vinner !
det er ingen grunn til å gi seg uten kamp.. ;)
SvarSlett